JUNIORs vei mot VM

Polarhunden Junior er maskot for VM i hundekjøring 2011. Den pelskledde krabaten gjorde sitt inntog i VM-leiren da han fant det for godt å dukke uanmeldt opp under prøve-VM på Røros. Veien mot verdensmesterskapet vil by på mange opplevelser og utfordringer både for Junior og VM-komiteen. I samarbeid vil VM-komiteen gi alle hundekjøringsentusiaster og ikke minst vesle junior et ekte VM-eventyr.

Opp av en snøfonn like ved startstreken på Røros stakk plutselig to små lodne ører opp etterfulgt av et par nysgjerrige øyne og en liten lakrisknapp av en snute. Godt kledd i pels bet ikke kulda på den vesle krabaten, men den lille kroppen sitret likevel - helt fra lakrisknappen til langt ut i haletippen. Helt yr av glede og mer eller mindre dekket av snø kravlet nurket seg opp på gjerdet ved idrettsarenaen for å få bedre oversikt. Snøen drysset av kroppen mens han møysommelig klatrer seg oppover, og vel oppe på gjerdekanten åpenbarte en vakker polarhundvalp seg. Valpen stirret storøyd utover arenaen og pistret av lykke. Han hadde klart det! Han hadde funnet veien til VM-arenaen! Nå skulle han få se de voksne sledehundene i aksjon!

Iveren tok fullstendig overhånd da han så alle bilene og sledene som var parkert rundt ham. Plutselig glemte han å klore seg fast i plankene, og trillet bums rett oppi en tom hundeslede som sto parkert under ham. Lite visste han om at det var sleden til Bjørnar Andersen, nevøen til selveste Robert Sørlie, han hadde klart å tumle seg ned i. Han ristet forsiktig på seg for å sjekke om han var like hel. Joda, alle kroppsdeler så ut til å fungere fint – særlig snuten, for der tok han inn de lekreste dufter. Ahhh, det luktet så godt! Fart og spenning, store vidder og … hva var det… høy? Jo, det luktet litt høy, det var han helt sikker på. Det minnet om hundegården hjemme, og med ett ble han fryktelig trøtt. En liten valp trenger skjønnhetssøvnen sin – særlig når inntrykkene er store – det visste han. Og etter å ha lusket litt rundt, fant han jammen en stor, innbydende hundekasse like i nærheten. Der ålet han seg inn og snuste fornøyd inn lukten av ekte sledehund før han krøllet seg godt sammen og sovnet som en stein.

Nærkontakt av tredje grad
En god stund senere åpnet den vesle oppdagelsesreisende hunden øynene. Først forsto han overhode ikke hvor han var, men etter litt sniffing og småbofsing husket han det. Han var jo på Røros og snart var det duket for hundeløp! Nå ville han oppleve mer og kanskje til og med bli kjent med en hundefører eller to. Labbene ble strukket godt i alle himmelretninger før han krabbet seg ut av hundekassen og la i vei mot idrettshotellet. Der var det sikkert liv og røre, tenkte han og trampet målbevisst bortover. Sulten var han også, så det var virkelig på tide å finne noen tobeinte som kunne ordne opp i den saken.

Og så begynte han å labbe i vei. Storøyd glante han på alt rundt seg og snuten føk opp og ned som et loddent stempel. Det fantes ikke en ting som ikke var ny og interessant – så interessant at det var like før han satte halen fast i døren da han trampet inn på hotellet. Heldigvis fikk han snappet den til seg før det var for sent.

Vel inne i hotellgangen gikk det ikke mange sekundene før han plutselig lettet fra bakken og befant seg godt begravd i armene til ingen ringere enn Inger-Marie Haaland, vinneren av fjorårets Finnmarksløp. Oh, lykke! ”Neimen, for en vakker, liten sak. Du er jo en ekte, liten junior!”, kom det kontant fra Haaland mens hun rufset i pelsen til valpen. - Ja, Junior, det er meg, tenkte Junior, og plantet et realt hundeslafs midt i ansiktet på mennesket han hadde funnet.

Snute for nyheter
Dagen etter var Junior nok en gang i full vigør. Logrende ilte han etter sine nye tobeinte bekjentskaper, og hadde snart funnet veien inn til Lillian Holden, pressesjefen for prøve-VM og Femundløpet på Røros. Etter å ha undersøkt hver en krik og krok på kontoret gjorde han det rimelig klart at han ville opp – opp på fanget til Lillian. For hva var det hun drev med? Fra pulten hennes kom det noen merkelige trykkelyder han aldri hadde hørt før. Dette måtte undersøkes nærmere. – Så nysgjerrig som du er blir du kanskje en skikkelig hund etter nyheter når du blir stor, en ekte mediavaktbikkja, smilte Lillian og klødde Junior bak øret. - Vaktbikkje? Nei, jeg skal bli trekkhund, tenkte Junior mens han smøg den ene labben opp på Lillians laptop. Det var der de snodige lydene hadde kommet fra og han kunne godt tenke seg å klaske litt på maskinen selv. Ikke at han forsto så mye av hva det var, men det gjorde ikke noe. Bare han fikk trykke noen ganger ville han bli såre fornøyd. Samtidig så kanten på skrivebordet fryktelig innbydende ut. Et lite tygg, kanskje? Nei, han fikk ta seg sammen og holde seg til hamringen på tastaturet.

”Se her, nå skal jeg forklare deg hvordan dette fungerer”, sa Lillian og tok forsiktig tak i den ene valpelabben og viste hvordan man trykket frem tegn på skjermen. Deretter fikk Junior høre om NRK, om avisene, om pressemeldinger og kameraer og ikke minst de 45 pressefolkene som travet rundt i Røros for å lage saker på alt som foregikk. Om han hadde vært storøyd før, ble gluggene om mulig enda større nå. Tenk at det skjedde så mye på prøve-VM! Og han hadde hørt at prøve-VM betydde at det kom til å skje enda mer til neste år, for da skulle det være ekte VM. Ingen tvil om at han skulle være med på det!

Med ett ble det oppbruddstemning på kontoret. Åpningsseremonien skulle snart ta til, og alle føk av gårde i hver sin retning. Junior snøftet for seg selv og bestemte seg for at på kontoret skulle han i alle fall ikke bli. Tenk hva han risikerte å gå glipp av. Nei, her var det bare å dilte etter de andre!

Opp og frem
En hel skog av bein møtte Junior da han kom ut fra hotellet. Tobeinte i alle aldre hadde samlet seg for å være med åpningsseremonien og få et glimt av sine hundekjørerfavoritter. Hjelp meg, tenke Junior. Hvordan i alle dager skal jeg greie å finne tilbake til menneskevennene mine blant alle disse leggene? Så fikk han teften av noe. Luktet det ikke litt tastatur borti der? Det måtte være pressemennesket hans, tenkte han og travet av gårde med halen høyt til værs. Ingenting kunne stoppe ham nå. Vel, kanskje kunne han ta en liten pause her og der hvis noen hadde en godbit eller et vennlig klapp å by på, men ellers fikk det være. Han sikk-sakket seg frem mellom vinterskoene som sto tett i tett, men det tok ikke mange minuttene før han kjente noen store votter rundt magen, og vips, hang han i løse luften. En av tilskuerne hadde løftete ham høyt opp fra bakken og tittet smilende på ham. –Hei, du. Hvem er du for en? Du har vel rotet deg litt bort? Neida, ikke i det hele tatt prøvde Junior å boffe frem, men det virket ikke som om den tobeinte skjønte noe særlig. Så fikk han øye på Lillian i mengden og pep av glede. Snart ble han sendt fra armer til armer helt til han befant seg trygt fremme hos pressemennesket sitt. –Det får man si. Du gir deg ikke så lett og vet å komme deg opp og frem. Jeg skal holde deg så du får sett hele seremonien, jeg, sa Lillian. Junior slikket henne lykkelig på nesen og la seg godt til rette på armen hennes. Nå kunne han få med seg alt som skjedde fra en skikkelig kremplass.

Og for et opptrinn det var! Hundrevis av hunder og hundekjørere passerte rett foran valpens snute og han klarte nesten ikke å holde seg i ro. Når jeg blir stor skal jeg helt klart bli trekkhund, ingen tvil om den saken, tenkte han og viftet frenetisk med halen for å hilse til alle som skled forbi.

Junior vil være til salg via nettbutikken til VM i hundekjøring 2011 etter prøve-VM!
Pris kr. 199,-

Beløpet går uavkortet til rekruttering og juniorarbeid gjennom Norges hundekjørerforbund etter VM 2011.