JUNIORS vei mot VM

Prøve-VM på Røros var en stor opplevelse for Junior. Aldri før hadde han sett så mye spennende, snust inn så mange herlige lukter og møtt så mange nye mennesker. I hans lille hundesjel var det ingen tvil om at han ville være med på mer!

Etter at de siste deltakerne hadde passert målstreken i Femundløpet, satte Junior jeg godt til rette på en snøfonn med passende utsikt for en konkurransesugen polarhundvalp. Rundt ham ble slitne, men lykkelige trekkhunder befridd fra seler og potesokker før fôring og pleie sto for tur.

Plutselig hørte han en grov trekkhundstemme ved siden av seg. –Jasså, småen, du har ikke gitt deg ennå. Det var en av lederhundene Junior hadde lagt merke til allerede ved startområdet som hadde satt seg lydløst ned i snøen like ved ham. –Gitt meg, nei. Nå vil jeg bare lære mer, gliste Junior. – Da bør du komme deg til Hamar, for der blir det enda mer både å se og lære. Hadde jeg vært deg, hadde jeg sjarmert meg til å få bli med Anne Gry Spigseth eller en av de andre i VM-komiteen. Hamar er helt sikkert neste stoppested for dem, sa lederhunden før den luntet av gårde.

Junior ble sittende og fundere en stund før han labbet i vei for å finne noen i VM-komiteen han kunne sjarmere i senk. For til Hamar bare skulle han, den saken var klar!

Med selen på
Og til byen ved Mjøsa kom den standhaftige valpen seg uten problemer. Ikke måtte han skru særlig mye ekstra på sjarmen heller for å få satt hjulene i sving. Hjertene smeltet på både store og små når han kom labbende og tittet opp med store, uskyldige øyne, så turen til Hamar var i boks i løpet av kort tid.

Vel fremme fikk han seg en stor overraskelse. Ryktene om at den trekkhundinteresserte valpen var på vei hadde tydeligvis gått foran ham. For idet han bykset ut av bilen ble han regelrett omringet av en aldri så liten velkomstkomité. Han ble klappet og klødd, fikk et velsmakende tyggebein og en herlig skål med vann. Så skjedde det noe helt fantastisk! En rød trekkhundsele i størrelse bitteliten ble trukket forsiktig over hodet på ham. Junior sto som paralysert og kunne ikke helt tro at det var sant. -Sele! Jeg har fått sele jeg også, pep han, og begynte forsiktig å røre på potene for å kjenne om alt var på plass. Jo da, både kroppsdelene og selen satt akkurat som de skulle. For en følelse!

Og med selen på og halen til værs spankulerte han lykkelig i vei sammen med velkomstkomiteen som skulle vise ham hver krik og krok av hele Gåsebu arena. En stoltere trekkhund har nok sjelden blitt observert i området!



I strålende solskinn gikk den lille troppen rundt helt til de tobeinte plutselig oppdaget at Junior var forsvunnet. Han var sporløst borte, ingen hadde lagt merke til når han forsvant. De begynte å lete etter valpen som ganske snart ble gjenfunnet godt fastklamret til en pulk. –Jeg gjør meg bare litt bedre kjent med utstyret, forsøkte Junior logrende å formidle til menneskene. Kanskje de faktisk forsto hva han drev med, for Junior fikk ligge å se på pulken helt til han ble lei. Så bar det videre til veterinæren.

Inspeksjon av labber og løyper
-Her har du veterinæren vår, sa en av de tobeinte og pekte på en høy mann. -Hm…, tenke Junior. Veterinær. Det var et nytt ord. Kan det ha noe med mat å gjøre? Noen hadde nemlig sagt et eller annet om chips, trodde han. Var ikke det noe man kunne spise? Men han verken luktet eller så noe som kunne ligne det aller minste på mat.



I stedet tok veterinæren varsomt tak i ham og la ham ned på bakken. Deretter dro han opp nakkeskinnet på Junior og tok frem et merkelig instrument. –Oj, dette blir spennende, pep Junior. Nå skal han sikkert måle meg for å se om jeg kan bli trekkhund!
Men helt slik var det ikke. Veterinæren skulle bare sjekke om Junior var chipmerket og at alt var i orden med den lille kroppen. Labbene til valpen ble nøye undersøkt og veterinæren klemte litt ekstra på Juniors bakben mens han småpratet med ham. -Du er utvilsomt fit for fight på all måter, smilte veterinæren og klappet krabaten på hodet. –Det skulle jammen ikke forundre meg om vi ser deg på startstreken her når du blir eldre! Trening må til, men jeg er sikker på at du kan klare hva som helst, bare du bestemmer deg for det og har et bra menneske som ser potensialet ditt! Hadde hunder kunnet glise bredt, hadde Junior helt klart gjort det. I stedet slikket han veterinæren takknemlig på hånden, tok et stort lykkehopp, jaktet litt på sin egen hale og luntet så strålende fornøyd videre sammen med velkomstkomiteen.

Nærkontakt med løypa
Siste stopp på omvisningen var selve startområdet. Junior travet inn og måtte slippe ut et lite ul da han så løypene. Han hadde ikke sett noe så flott siden Røros! Lange, fine spor gikk fra startstreken og innover i terrenget, og solen som glitret i snøen gjorde ikke bildet mindre perfekt. – Jeg vil ut og løpe, tenkte valpen. –Jeg vil springe alt jeg kan og teste selen min nå med én gang!

At han var over seg av iver lå tykt utenpå, og hadde noen satt  Junior foran en minislede og latt ham gjøre det han ville, hadde han garantert satt av gårde som en liten rakett. Men siden han var en klok, ung polarhund, forstod han at han nok måtte vente en stund før konkurranseløping kunne bli en realitet. Junior sukket tungt og så drømmende innover i skogen. Så la han seg likeså godt paddeflat ned i startområdet og tok en inngående sjekk av traseen. Snuten boret Junior godt ned i sporet mens han snuste og snøftet i vei. – Her skal jeg bli helt til starten går, bestemte han seg for. Og som sagt så gjort. Da deltagerne begynte å samle seg til start, lå Junior fremdeles godt plassert midt i sporet helt til han vennlig ble jaget bort for ikke å bli trampet flat av de store hundene.



Da tuslet han bort og satte seg godt til rette på en liten haug med god utsikt. Der ble han sittende og suge til seg alt som skjedde rundt ham helt til løpet var slutt. Så trasket han av gårde for å finne de han hadde haiket med til Hamar. – Jeg er overbevist om at de kan lære meg en helg haug om hundekjøring og konkurransene, tenkte Junior. For jeg kan jo ikke gi meg nå! Jeg vil til VM, koste hva det koste vil!